En del av det siste prosjektet

Jeg og Oda har jo blitt ferdig med vårt siste prosjekt i helsefag, ganske deilig må jeg si. Her kan du se to av klippene i filmen, hele filmen handler om psykiske lidelser som også er en skjult funskjonshemning.

De to filmene under handler om en jente som sliter med depresjon som følger av ADHD, men i dette tilfellet har hun ikke søkt hjelp og det går feil vei..

- Hva syntes du om filmene? 

Tusenfryd og en russefeiring

Som alle sikkert har fått med seg er det jo russetid, og med russetiden kommer det jo så klart russefeiringer. I går var det tid for russens dag på Tusenfryd, også kalt min arbeidsplass! Russen kom allerede 16.30 og dro igjen rundt 23.45. Selv om dette var den beste arbeidsdagen jeg har opplevd har resten av denne og forrige sesong også vært helt utrolig.

Når du har jobbet rundt 230 timer har du fått ganske så god tid til å bli kjent med andre mennesker. Jeg har skaffet meg utrolig mange venner her, venner jeg vet jeg kommer til å ha for resten av livet. Hele jobbgreia starta jo først med at jeg og Oda vill skaffe oss en morsom og spennende jobb, og hva er vel ikke bedre enn Tusenfryd da? Begge var så heldige å få en jobb, jeg på Catering og Oda på Attraksjon.
Hele mitt første år gikk bedre en forventet og mitt andre år ble ikke lenger som medarbeider, men servicemedarbeider. Jeg ble ringt opp av noen ledere som spurte om jeg ville være med i en såkalt satsningsgruppe, hvor vi er en liten gruppe med et par veteraner som vi håper kan bli ledere en dag. Noe som jeg så klart håper på!

Fadder, konkurranser, sosiale arrangementer og ball. Mange opplevelser som du har med deg resten av livet. Det er ikke bare jeg som har blitt fadder, mange andre veteraner har også fått i oppgave å gi opplæring og oppføre seg som gode forbilder. Når det kommer til konkurranser har vi mye av det innenfor mersalg, vennlighet, sikkerhet, hurtighet, skjønnhet. Jeg kan jo ikke si noe annet enn at jeg er veldig stolt over at jeg har vunnet den ene konken og fikk derfor en Ipod, men så klart med god hjelp fra andre medarbeidere. Jobb på Tusenfryd er noe jeg absolutt anbefaler på det sterkeste!

Ballet 2010

Oslo Plaza! Fine tusenfrydere krever fint hotell til ball

Gleder meg til å møte deg Kypros!

Jeg pleier som regel aldri å glede meg til ting, ikke bursdager, jul eller ferien. Ja er kanskje litt sær, men endelig noe som trekker seg mot meg! Jeg skal til Kypros i to uker, og ikke at det er så mye, men vi reiser ikke alene. Bestevenn Oda og hennes familie skal slå følge ned og bo der med oss. Gleder meg til å kjenne sola steke på kroppen, brunfarge, god mat og ikke minst det lyseblå vannet med kritt hvit sand.

Se det utrolige deilige vannet! der skal jeg ligge i slutten av Juli og bare sole og kose meg til tusen. Jeg gleder meg til og bare komme meg bort fra Norge og til et nytt sted, hele kroppen hopper opp og ned av glede. Norge er et fint land, men å tilbringe all tiden her nede gjør deg rimelig lei, og spesielt etter en så kald sommer. 

Hvis dette er været nå kan jeg nesten ikke tenke meg hvordan det kommer til å bli. Jeg vet bare at jeg gleder meg utrolig mye!

Hils på min gode venn bokseputa !

Jeg er nok kanskje ikke den mest feminine når det kommer til sport. Jeg er ingen hestejente eller en som liker og løpe rundt i masse glitter og stas for å danse noen trinn. Jeg er en jente med litt trøkk, en som liker fart og spenning. Det er akkurat det friidrett er! Spenning og fart. Dere har jo kanskje lest litt om hva jeg driver med innenfor friidrett, men ikke like mange vet at jeg er en som også driver med kickboxing og dette også fordi jeg liker spenning. Mange vil sikkert kalle både spyd og boxing for en sport for gutter. So what! Det har jeg hørt før, men det endrer fortsatt ikke mitt syn på hva jeg liker å gjøre.

Friidrett

Ja, nå er det vel på tide og snakke om hva jeg driver med. Jeg har i nesten 6 år drevet med friidrett og det pga. farten og kraften du kjenner i kroppen. Jeg har vært en sprinter i mange år hvor jeg drev med alt fra hekk til 200m. Kondisjonen var ikke alltid på topp så hekk ble min favoritt. Jeg fant fort ut at jeg hadde talent for hekk og ble fort blant de beste i landet innenfor min aldersklasse. Etter å ha drevet med løp i et par år gikk jeg litt lei, fotball fikk derfor en litt større interesse, noe jeg angrer mye på nå. Kroppen mistet fort tempoet og i det jeg prøvde meg på hekk igjen gikk det ikke som jeg ville.

Jeg og Oda (på bildet over) har alltid vært på treninger og stevner sammen. Selv om vi har ulike krav og interesser innenfor friidrett så finner vi ofte en måte vi kan trene og være sammen. 

Treningen kunne ofte bli slitsom, hva er vel ikke bedre en å slenge seg ned litt?

Først 1 år senere fant jeg nye interesser, kast. Jeg hadde prøvd meg på slengball og kule tidligere som ikke falt helt inn hos meg. Det var en av trenerne som fant ut at jeg hadde et talent innenfor spyd.  Og hva treneren sa hadde jo stemt tidligere når det kom til hekk. Jeg har ikke drevet med dette mer enn 6 måneder, men mitt første stevne gikk fortsatt bra. Etter bare et par treninger med en veldig god trener så hev jeg 35 m. Noe jeg selv var veldig fornøyd med. Er du heldig så kanskje jeg legger ut en video litt senere.

Stevne på Lillehammer. Var der i tre dager og var godt foreberedt til mitt første store stevne hvor jeg skulle kaste spyd, uheldigvis tre døde kast...

 Friidrett er er nok min favoritt sport, med mye kombinasjon av kast, hopp og løp. Stafetten var også noe som både jeg og Oda satte stor pris på, vi kunne løpe sammen som et lag og ikke bare mot hverandre. Jeg brukte mange dager og timer i blokken før kastearmen tok over. Jeg har vært litt slapp det siste halvåret med tanke på at boksingen tok overhånd, men jeg skal komme sterkt tilbake!

Sommer og sol... You wish!

Joda, vi har kanskje hatt noen av de solfulle dagene, men ikke nok av dem. Med tanke på at jeg har skrevet mye i dag så har jeg ikke mye fantasi igjen, men ville bare plage dere litt med at det fortsatt ikke er sommer.

Komplett idiot

Jeg har mine grunner.

Men! man lærer av sine feil,

Gjesteinnlegg!

... Av ingen ringere enn OdaTheGreat! Nå er Amelie på do, så jeg tenkte jeg skulle vise dere et awesome bilde.

Er jeg ikke pen?

-OdaTheGreat

Bolle!

                         Nå fikk jeg og Oda en bolle av Carina, hyggelig!

Sette pris på livet

Jeg har som alle andre en drøm, en drøm om å bli noe stort. Som barn ville jeg bli verdens raskeste, det forandret seg så fort jeg fant ut at jeg ville bli verdens flinkeste veterinær. Men som mange ting i livet så går ikke alt. Jeg kan sette meg mål her i livet, men min allergi for pels kan ikke jeg gjøre noe med. Men jeg kan ikke bare sitte og si hva jeg ville bli og kanskje vil bli, jeg må tenke fremover. Drømmer kommer ikke av seg selv, man kan ikke bare sitte på rumpa og håpe alt blir servert på sølvfat. Jeg var en unge som trodde dette. Jeg ønsket meg alt det store i livet, mengder med penger og verdens fineste hus.

Om jeg vil ha alt dette må jeg jobbe, alt blir ikke en dans på roser. Noe jeg har lært i livet er å sette pris på hva man har og sette seg mål. Vil jeg få gode karakterer så skal jeg klare det. Jeg var ikke særlig flink på ungdomskolen, rett og slett så brydde jeg meg ikke om hva jeg fikk av karaterer. Men nå som jeg faktisk har gått ut av ungdomskolen har jeg innsett at skole er viktig. Jeg bestemte meg for å gjøre det bra, og hva ble resultatet? Jeg nådde målet mitt, nemlig å gjøre det bra på skolen.

Vi har ikke bare et mål, jeg for eksempel har et mål om å komme meg til New York og jobbe som helsefagarbeider, er det dette jeg vil så skal jeg klare det. Fordi jeg er målbevist, jeg vet hva jeg vil. Så har du de som sier jeg ikke vil klare det. Om alle hadde sagt seg enige i alt så må jeg ærlig si at dette ville blitt en utrolig kjedelig verden. Hva skulle vi lært av hverandre, og ikke mist hvordan? Det er deres mening, ikke min. Vi har alle ulike meninger og mål, det er jo bra det. Noen vil kanskje sitte her i Norge og jobbe, mens jeg sitter i New York og nyter livet til det fulleste, og dette fordi jeg fulgte drømmen min.

Mange vil sikkert kalle meg barnslig, bra for dem. Jeg har levd livet akkurat slik jeg vil. Jeg har en venn som jeg kan drite meg ut med. Vi har det gøy sammen, er det ikke det som er viktig? Å ha det gøy  her i livet og ikke høre på hva alle andre har å si.

Noe jeg tror mange må lære er å være positive og tro på seg selv. Jeg har kanskje verdens beste venner, familie og kjæreste. Men jeg har også en drøm om fremtiden. Veien er full av nedturer og oppturer, og man vil ikke alltid komme over hyggelige kommentarer. Jeg må lære meg og slappe av i blant og ikke bare fly rundt med hæla i taket. Men dette er slik jeg er født, det er sånn mitt liv er og slik kommer det alltid til å være. Vi må lære å sette pris på tingene vi har og følge våres drømmer. Det er slik vi kommer videre i livet, og hvem vet? Til slutt sitter kanskje DU igjen som verdens fotballspiller.

- Vi må se fremover og sette oss selv mål. Lære av hverandre og se de positive sidene av livet. Følger vi dette vil vi komme lang.

That one weird bestfriend you do weird things with

Vi trenger alle en venn. En man kan stole på og si alt til, uten at det går videre. Jeg har en sånn venn, verdens beste venn faktisk. Jeg har en jeg kan si alt til, en jeg gjør alt med. Vi har begge våre dager hvor humøret kanskje ikke er på topp, men innerst inne vet jeg at dette varer ikke lenge. Venner er noe vi må sette pris på, de er en stor del av livet som alltid vil være der. En venn gjør verden til et bedre sted, de gjør en mørk dag lys. En venn er alt.

”selv om jeg gjør mye rart og du sikkert vil si det videre, så vet jeg at du holder tett” Det er akkurat det, man kan stole på en. Jeg har mange venner, men hvor mange er der for meg om jeg virkelig trenger dem? Noen vet jeg om, de som jeg virkelig bryr meg om.

”friends are like pissing your pants,

Everyone can se it

But only you can feel it’s true warmth

Tanks you for being the piss in my pants”

Det er litt som man sier det. En god venn vil alltid være nær og alltid huskes. Min venn kan jeg løpe til, jeg kan ringe deg midt på natta hvis jeg trenger deg, uten at du blir sur. Du hjelper meg fremover. Jeg har en sånn venn og du vet hvem du er. 

                                                                     

Offisielt!

Ja, det har seg sånn at gamle blogger er alltid like artig å se sjekke ut. Og jeg må ærlig innrømme at jeg kom over tidenes kuleste blogg her om dagen. Sjekk ut filmen fra den forrige bloggen til selveste moah og Oda. Filmen kan du se om du trykker her.

Vår første header, stolt :')

Sorg og kriser - prosjekt

Endelig ferdig med prosjektet om Sorg og kriser. Jeg har gått rundt og rundt hele uka og ikke tenkt på annet. Forhåpentligvis håper jeg det gikk bra, time will show :D

En liten del av fremføringen.

Fordøyelsen - FILM

Tenkte jeg skulle legge ut min og Oda sin uberawesome film om fordøyelsen. Enjoy!

Friends forever!

Noen av dere kan jo tenke seg hvem dette diktet ble skrevet til. Det er jo ingen andre en Oda det.

Trenger jeg egentlig å si så mye. Bildet sier vell det meste :)

Livet til Carrie Bradshaw

 I've wanted a long, knitted, red scarf ever since I saw Carrie Bradshaw wearing it ...

“Sex and the City” har ikke bare blitt en stor serie men også to utrolige filmer. Men jeg må si det som det er, helt siden jeg så min første episode har jeg alltid ønsket meg Carrie sitt liv, en leilighet i selveste New York. Hun lever et helt utrolig liv med sine fire fantastiske venner. Jeg velger å gå etter hva jeg sier ”jeg skal til New York selv hvor vanskelig det kan bli”

        Det som er med New York er størrelsen, det er høye bygninger så langt øye kan se. 

Det er her alt skjer, rommet til Carrie. Som jeg også ville kalt der drømmerommet, et litt slurvete rom, men samtidig utrolig fint.

Toppleilighet på Manhattan, drømmen i seg selv jo!

Jeg høres kanskje rar ut, men en del ønsker å våkne til fuglekvitring eller bølgene som slår mot steinene, mens jeg ønsker meg et liv hvor jeg våkner opp til biler og lyder fra den store byen. Carrie sitt liv som motefreak og skribent virker som det perfekte liv. Det å kunne dra ut på byen og oppleve noe nytt hver kveld. Jeg har hørt av andre at dette er et liv jeg bare kan drømme om i de villeste drømmer. Spør du meg, så er dette noe jeg skal klare. Manhatten er hva de kaller hjertet til New York.

”As we speed along this endless road to the destination called who we hope to be, I can't help but whine, 'Are we there yet?'”

-Carrie Bradshaw

”If you are single there is always one thing you should take out with you on a Saturday night... your friends.”

- Carrie Bradshaw

Hei Hæns

"Løvetannbarn på ville veier"

Mor og far skriker, det kom gradvis bilder av hvordan det var bak mine fire vegger. Du har kanskje hørt snakk om løvetannbarn, en løvetann som vokser seg gjennom grus og stein og er like hel når de kommer gjennom - er dette meg? Jeg må forbi harde vegger, men vil jeg klare meg. Min venn er nå fire vegger som sier mye, men alt uten ord. Hvordan havnet jeg her? Mor gråter og far slår. Og hva med meg? Jeg som sitter i skapet til mor og tviholder på Teddy. Men med ett mister jeg kakaoen min ut over fanget, det er som om noen stikker meg med nåler i låret, jeg vil ikke skrike, da kommer far. En tåre faller som glasskår nedover kinnet, øyne blå som havet er fylt med redsel og sorg. Livet mitt er nå som en tekst, det er ingen fasit.

Jeg har alltid lurt på om mor og far faktisk ville ha meg. Straffen var alltid ris eller et slag i ansiktet. Men akkurat som tiden, forandrer jeg meg, det er ikke lenger svake slag. Jeg kan skjule det, men jeg roper et stille rop om hjelp. Hvorfor er det ingen som ser hva som skjer med meg? Er det ingen som ser hvordan jeg er blitt, er det ingen som ser meg? Jeg er alltid redd, redd for at mor eller far skal låse meg ute igjen, ute i kulden. Styrken min er svekket, styrken som bringer meg videre i livet, jeg er nå usikker på om jeg vil klare dette. Jeg føler meg som en av mange skygger, den som blir sett men som ingen bryr seg om. Jeg vil komme meg videre i livet, komme meg til neste level i dette store spillet. Spør du meg, har jeg ingen svar på hva trygghet er.

Kvelden kommer og det eneste jeg ser er undersiden av min egen dyne med fire stjerner som var rettet mot meg. Jeg hadde en drøm, en drøm om lykke og trygghet. Mor og far slo ikke, ikke meg og ikke hverandre. Det var ikke lenger glasskår på gulvet og endelig kunne jeg legge fra meg Teddy. Jeg var som en løvetann, vokste meg opp gjennom harde vegger. Men jeg spør meg selv, hva vet vell jeg? Jeg er jo bare en liten unge som henger i en tynn tråd mellom tårer og latter. Hvordan kan jeg vite hva lykke og trygghet er?

”Hei dagbok!

Det skjedde ikke noe utenom det vanlige i dag, mor og far sloss, og jeg er redd og usikker. Jeg ligger bare og venter på slagene, det er som en stor tikkende bombe. Jeg lurer på en ting dagbok, hvorfor valgte Gud meg til dette? Liker han meg ikke? Men jeg må gå nå, far kommer, jeg skriver til deg senere”

Klokken tikker og dager går. År senere og hundre flere slag, jeg er nå blitt en ny person. Mor og far er ikke lenger med meg, for kroppen føles det godt, men i hodet kjennes det. Sårene på utsiden forsvinner, men slagene kan fortsatt merkes. Her om dagen kunne dette innslaget sees. Nyhetene 09.06.2025: ”Hvem sa at løvetannbarn ikke kan komme langt i livet” sier selveste President Morten Sundberg, som nå kaller seg ”løvetannbarn på ville veier.

Trip to Danmark!

Tenkte bare jeg skulle vise dere noen bilder fra min og Oda sin tur til det fantastiske landet Danmark!

"Sofies verden" av Jostein Gaarder

For en stund tilbake begynte jeg med boken Sofies verden, en filosofisk roman av Jostein. En utrolig spennende bok som også gir deg mye å tenke på i ettertid. Dette er en av de største suksessene i norsk litteraturhistorie, boken ble den verdens mest solgte romanen i 1995. Og ikke bare er den oversatt til 54 språk, men denne boken er også blitt filmatisert. Selv om dette også kan regnes som en ”fagbok” med mye blanding av sakprosa og skjønnlitterær tekst, har Gaarder klart å gjøre boken til en lett bok å forstå, ved at han forenklet språket.

Boken går ut på at en ung jente ved navn Sofie får mange brev, som er litt vanskelig å forstå og også helt uventet. Etter som tiden går mottar hun flere brev som kan kalles et ”brevkurs”, hvor hun får en læring om den filosofiske historien, hvor hun lærer om Sokrates, Platon og Aristoteles og også helt opp til middelalderen. ”Men hva fikk en bok om filosofi til å bli spennende for oss ungdom?”

Er det måten Gaarder formidler budskapet på som gjør det spennende, med den ukjente filosofilæreren eller kanskje at dette blir en stor hemmelighet? Jeg er selv ikke en person som er veldig opptatt av det filosofiske, men jeg sitter fortsatt igjen med noen spørsmål, ”hvem er jeg? Hva er meningen med verden, hvor kommer den fra?” Men samtidig med brevene får hun også eiendeler fra en viss Hilde Møller Knag, og avsenderen er hennes far, Albert Knag.

Lengre ut i historien havner vi i hjemmet til Hilde på sin femtenårsdag. Som en gave fra sin far fikk hun en type bok, med tittel ”Sofies verden” I boken står fortellingen om Sofies første brev og hennes reiser. Det er i denne delen av boka vi får vite at Sofie, og en filoson med navn Alberto Knox, bare er oppdiktete personer i denne romanen. Hilde kommer så langt i boken at hun får med seg punktet hvor hovedpersonen ble byttet ut fra Sofie til Hilde. Men Hilde liker ikke tanken på at faren klarer å styre over hennes liv, ved at hun begynner å tro på Sofie og Alberto. For både Sofie og Alberto er det en stor omvendning når de forstår at de ikke eksisterer, så de velger å forsvinne ut av boka og heller komme inn i den virkelige verden.

Hilde velger å ta igjen på sin far, og velger å manipulere ved hjelp av boka. Hun får hjelp av venner og bekjente slik at faren sin tur fra Libanon til Norge skal bli rar og uventet. Hele boken ender med at alle er i Hildes hage, hvor Hilde og Albert sitter i hagen, mens Alberto og Sofie står litt i bakgrunnen.  ”Men er ikke dette litt komplisert? All filosofien, flyttingen av mennesker.”

Jo, for enkelte kan dette bli vanskelig å kjedelig i lengden. Men om du er interessert i en spennende bok hvor du kan tenke litt selv, så er dette en anbefalende bok. Ikke bare får du lært mye om Sokrates, Platon eller Aristoteles. Du lærer også måter å tenke på, hvordan skal man håndtere sine egne tanker. Vi har aldri fått noen svar om hva meningen med livet er, men hva er meningen? Dette er jo akkurat det Gaarder vil at vi skal tenke og fundere på, tenke på våre meninger og tankegangen vår.

”Jeg tenker nok du skjønner det sjøl” – boken om Christoffer

Jeg er akkurat blitt ferdig med boken ”Jeg tenker nok du skjønner det sjøl” boken om den åtte år gamle gutten Christoffer, som døde 2. februar 2005 i sin egen seng hjemme i Kodal. Jeg var kjent med saken før jeg leste boken, men jeg var ute etter mer enn bare hva aviser og tv hadde sagt. Det vi alle visste fra før av var at han ble mishandlet av sin stefar. Men hva skjedde rundt alt dette, hvem så ikke hva som skjedde med den lille gutten? Både moren og stefaren nektet for å ha påført gutten skade, men vet vi egentlig hva som hadde foregått? 

Jon Gangdal skrev boken for å vise oss hva som skjedde innenfor de fire veggene. Han fulgte med på denne saken, fra start til slutt. I boken nevner han alt fra gutten ble født til mange år etter Christoffer sin død. Han spør også seg selv mange spørsmål under boken ”hva får noen til å mishandle en liten gutt til døde?” eller ”hvordan kan folk ha gått glipp av hva som skjedde - før det var for sent?” Han bruker tittelen ”Jeg tenker nok du skjønner det sjøl” som henviser til hva Christoffer svarte til de voksne når de spurte om de tydelige skadene. Boken viser oss privat informasjon men også informasjon fra medier. Gangdal viser tydelig åpenhet om hva han vet og av hvilken grunnet han ikke vet. Han har snakket med de involverende i denne saken, men ingen kontakt med mor og stefar.

Jeg stiller meg selv det samme spørsmålet som alle andre gjør ”hva får en mor, stefar eller hvilken som helst person til å mishandle sitt barn på denne måten?” Tragedien om Christoffer sitter igjen etter du har lest boken. Det var ingen som så hva som skjedde, før de så den lille gutten ligge livløs i sengen med merker over hele seg og papir i munn og nese. Men det jeg fortsatt spør meg selv om er ”hvordan kan stefar og mor nekte for at de ikke har skadet gutten, når han ligger med papir i nese og munn, et 17cm langt kraniebrudd i hodet, skader og merker over hele kroppen.?” Hodeskadene gutten hadde blitt påført kan sammenlignes med å kjøre en bil i 50km/t rett i et tre. Men likevel er gutten for redd til å si hva som faktisk skjer. Stefar bruker samme setning hver gang noen spør ”han faller og stanger hodet ofte, som regel mot en skapdør på rommet” Christoffer fikk en ADHD-diagnose som viser seg til å være et hverdagslig problem for både mor og stefar. Men mormor ser ingen problem i dette, gutten er en normal livlig gutt når han er hjemme i sitt gamle hus hos mormor. Det Gangdal aldri har fått svar på er ”hvorfor la ikke legen merke til sårene, men var bare opptatt av ADHD-diagnosen til Christoffer?”

Under alle klærne så de ikke merkene som gutten var dekket av, det alle så var Christoffer sin oppførsel som var endret, etter moren fikk en ny samboer var det ikke lenger en munter og livlig gutt, bare en skrekkslagen liten unge.

For ingen høres dette normalt ut, at verken mor eller stefar gjør noe for å hindre fallene. Faren til Christoffer vet ingenting om hva som skjer med den lille gutten sin. En dag hvor Christoffer er hos faren på besøk, går det ikke langt tid før stefar kommer brasende ut av bilen for å hente Christoffer. Men hvorfor stiller Christoffer seg i en vannpytt for å skitne seg til? Er det noe han ville vise faren sin, at dette er siste gang han får se guttungen sin i live?

Ved hjelp fra mormor får Gangdal mye informasjon om gutten sitt liv. Han er vokst opp i en vanlig verden med mor, far og besteforeldre i nærheten på ett småbruk. Men etter foreldrene skilte seg og stefar kom inn i bildet, skulle de ikke lengre bo i nærheten av andre familiemedlemmer. Mormor opplever ofte når Christoffer er på besøk at han har med leker, men som aldri blir med hjem igjen. Alt har sitt eget skap på kjøkkenet. Og hvorfor vil ikke en liten gutt ha leker i sitt eget hjem? Når mormor spurte fikk hun også gjentatte ganger svar som ”stefar brenner og kaster lekene mine om jeg ikke oppfører meg” I etterkant har mormor og morfar hatt en dårlig samvittighet over at de ikke har skjønt hva som foregikk i hjemmet. Mormor har fortsatt en samling av julegaver i skapet på kjøkkenet og går ofte dit for å tenke eller bare minnes på en fantastisk liten gutt med navn Christoffer.