"Løvetannbarn på ville veier"

Mor og far skriker, det kom gradvis bilder av hvordan det var bak mine fire vegger. Du har kanskje hørt snakk om løvetannbarn, en løvetann som vokser seg gjennom grus og stein og er like hel når de kommer gjennom - er dette meg? Jeg må forbi harde vegger, men vil jeg klare meg. Min venn er nå fire vegger som sier mye, men alt uten ord. Hvordan havnet jeg her? Mor gråter og far slår. Og hva med meg? Jeg som sitter i skapet til mor og tviholder på Teddy. Men med ett mister jeg kakaoen min ut over fanget, det er som om noen stikker meg med nåler i låret, jeg vil ikke skrike, da kommer far. En tåre faller som glasskår nedover kinnet, øyne blå som havet er fylt med redsel og sorg. Livet mitt er nå som en tekst, det er ingen fasit.

Jeg har alltid lurt på om mor og far faktisk ville ha meg. Straffen var alltid ris eller et slag i ansiktet. Men akkurat som tiden, forandrer jeg meg, det er ikke lenger svake slag. Jeg kan skjule det, men jeg roper et stille rop om hjelp. Hvorfor er det ingen som ser hva som skjer med meg? Er det ingen som ser hvordan jeg er blitt, er det ingen som ser meg? Jeg er alltid redd, redd for at mor eller far skal låse meg ute igjen, ute i kulden. Styrken min er svekket, styrken som bringer meg videre i livet, jeg er nå usikker på om jeg vil klare dette. Jeg føler meg som en av mange skygger, den som blir sett men som ingen bryr seg om. Jeg vil komme meg videre i livet, komme meg til neste level i dette store spillet. Spør du meg, har jeg ingen svar på hva trygghet er.

Kvelden kommer og det eneste jeg ser er undersiden av min egen dyne med fire stjerner som var rettet mot meg. Jeg hadde en drøm, en drøm om lykke og trygghet. Mor og far slo ikke, ikke meg og ikke hverandre. Det var ikke lenger glasskår på gulvet og endelig kunne jeg legge fra meg Teddy. Jeg var som en løvetann, vokste meg opp gjennom harde vegger. Men jeg spør meg selv, hva vet vell jeg? Jeg er jo bare en liten unge som henger i en tynn tråd mellom tårer og latter. Hvordan kan jeg vite hva lykke og trygghet er?

”Hei dagbok!

Det skjedde ikke noe utenom det vanlige i dag, mor og far sloss, og jeg er redd og usikker. Jeg ligger bare og venter på slagene, det er som en stor tikkende bombe. Jeg lurer på en ting dagbok, hvorfor valgte Gud meg til dette? Liker han meg ikke? Men jeg må gå nå, far kommer, jeg skriver til deg senere”

Klokken tikker og dager går. År senere og hundre flere slag, jeg er nå blitt en ny person. Mor og far er ikke lenger med meg, for kroppen føles det godt, men i hodet kjennes det. Sårene på utsiden forsvinner, men slagene kan fortsatt merkes. Her om dagen kunne dette innslaget sees. Nyhetene 09.06.2025: ”Hvem sa at løvetannbarn ikke kan komme langt i livet” sier selveste President Morten Sundberg, som nå kaller seg ”løvetannbarn på ville veier.